Komedie og tragedie – vips!

Opp og ned og om hverandre! Slik er det. Komedie og tragedie er trofaste følgesvenner, enten man vil eller ei. Jeg er i ferd med å forelske meg sånn halvveis i Ben Harper, og er sjeleglad for god musikk, og tenkte ellers at mitt bloggbidrag denne gangen får bestå av et lass bilder fra ulike ting i Brisbane:


En del av campus på Kelvin Grove.


Helga og jeg på campus på Gardens Point. Jeg har navnelapp på lua. Jeg synes det er fint. Jeg synes også det er fint og sjarmerende med mat i munn. Så er det avklart.



Ut og spise da resten av folkehelsegjengen ankom byen.


Mariann og jeg måtte som vanlig leke litt med utstillingsdokka. En noe sær hobby kanskje, men dog trivelig.


Welcome to Brisbane partæj. Marte, meg og billettene.


Fantastisk fine jenter!!


Her var også en veldig fin jente! Og en himla god is!



Jeg tror på alvor at Magnum-industrien (bra ord) merker at vi har kommet og vil merke når vi drar. Fra lørdag til søndag spiste jeg 4 og en halv. Helga orka ikke resten av sin. Dumt for meg. Jeg spiser vel i gjennomsnitt 5 i uka ca, og syntes igrunn at helgens affære var heftig - helt til jeg kom til i dag, hvor det har vært fullstendig isavtaking og jeg har slukt 5 stk (ja, fem.) iløpet av kvelden...



Man blir veldig tøff når man spiser Magnum. Nemlig.

Det skal dessuten nevnes at vi har fått vaskehjelp! Vi skjønte ingenting da vi plutselig våkna her en dag av en støvsuger (ikke hver dag det, med andre ord). Mariann spratt ut i gangen, og så til sin forskrekkelse – og sin glede – at der lå (!) det en mann og støvsugde, som altså viser seg å være vår vaskehjelp. Sprøtt. Men kjekt for oss:)

Jeg har for øvrig glemt å nevne at vi bor intet mindre enn 5 meter fra en 6 field freeway. Enda godt vi glemte å ta det med i betraktningen da vi fant bopæl. Jeg har bodd ved vei hele livet ca. Med dette tar kaka.

1,2,3, strike a pose:

Vi bor i Kelvin Grove suburben, og altså ikke på West End. Det synes vårt ekstremt supersosiale dyr Helga er dumt, for det er det de fleste bor visstnok. Men vi har vært på festligheter der, og da har jeg hentet opp igjen gamle kunster fra folkehøgskolen (Tore, kjære!) , og viser gladelig hvordan man signaliserer at we’re talking west side… (ja, se over!) Eller så kan du kalle meg Stine ”Westpac” Muri, av finansielle årsaker. Et av de bedre kallenavnene jeg har pådratt meg her nede. Stine ”tekstmelding” Muri, henger også igjen, ellers er Helga en flittig bidrager med nye raritetsnavn…

Sånn ser det ut når Helga har redd opp sengen sin(FNIS!):





Vi er ganske koselige, synes vi.


Dette er på vei til skolen for en uke siden. Mariann til venstre, Kenny til høyre. Det var så kaldt. Dere bare aner ikke. Vi snakket ikke om annet fra vi stod opp. Hutrende krøp vi frem fra rommene våre, og lagde havregrøten vår fortere enn svint for å prøve å få litt varme i oss. Hjelpe meg. Australia er ingen lek på vinterstid, ikke for sånne som har med mest sommerklær og ikke har dyne ivaffal. (Og ja, australierne synes det er steinkaldt de òg!)


Som De kan sjå, så kommer det seg utover dagen, altså…:) Sånn ser det ut når Mariann sitter på campus og nyter vann fra sin medbrakte vannflaske, som hun insisterer på å ha i den derre tøyposen, sånn at hun mer eller mindre ber om at folk skal mistenke henne for å konsumere andre ting enn vatn… (mener vi ivaffal.)


Dette er fra en dag jeg var på utflukt i Brisbane på kvelden. Fantastisk fint her på kveldstid, må sies.

Da titter dessuten possumsene frem. Og denne dagen traff jeg en (eller ganske mange) som var mye søtere enn den forrige. Hyggelig var’n òg:




Basket er en glede. Virkelig.



Benedicte, Mariann og meg på en av de utrolig mange sosiale happeningene. Vi danser ballett, om det skulle være noen tvil eller undrende øyne med tanke på håndstillinga.

Ellers er det hardt å venne seg til klorvann fra springen, og jeg går stadig til innkjøp av altfor mye vann i butikken. Mariann derimot verken kjøper vann eller drikker vann fra springen, men spiser vannmelon i stedet, og synes jeg drikker som en okse.

Ellers driver vi med både littavkvart av dagligdagse sysler her i Kelvin Grove Road. Kjekke ting som f.eks. å springe en tur bort mot Coles (matbutikken) med Helga, hvor vi endte opp med å bruke like lang tid på se på kjeks i butikken, som på å jogge. Fine greier.

I kveld, som så mange andre kvelder, har vi brukt mest tid på å kikke i alle skap, det være seg kjøleskap eller mer tempererte varianter, etter mat. Umettelige. Og så lo vi av sveisen til Helga sånn innimellom når vi ikke var for opptatt med å spise – hun fikk ikke sove og stod opp for å spise med oss. (Beklager, dårlig med bilde, sensur.) Vi blir meget lystige av mat i magen, og trives aller best når magesekken er fullere enn fullest. Det har blitt bevist gang på gang i løpet av turen og oppholdet. Litt sånn at jeg tror enkelte restauranter som har huset oss har begynt å lure på hva som er galt med oss, når de ser og hører forskjellen på oss før og etter måltidet.
Jeg kunne bidratt med DEN smørbrødlista med oversikt over merkelig matinntak, men så er jo ikke intensjonen å kjede (eller forferde) dere i hjel heller. Men man kan jo nevne eksempler som dagens inntak av 3 middager, hvorav en var på McDonalds, og de nevnte 5 Magnumene som jeg tenkte at jeg kunne kjøpe for å feire Pappa’n min sin bursdag på egenhånd, siden jeg ikke er i moderlandet. Hipp hurra for verdens beste Pappa!!! I love you!! :)

Brisbane har morsomme fugler. De lager uvante og eksotiske lyder, og det er ekstra morsomt de gangene det høres ut som at de choker midt oppi all skrålinga, hvor ufint det enn kan høres ut å si det.

Heia Vålerenga mot Liverpool i kveld!!!

Til slutt, nok en gang; Magnummm:

Team Magnum.

Og helt til slutt, for å føye til et alvorsord:
"Den der tager spøg kun for spøg, og alvor kun alvorligt, han har forstået begge ting meget dårligt". («Gruk»,Piet Hein).

Word from the westside.