Eager beaver

Yo!

Jaggu er det travle tider i disse dager. Vi har nettopp oppdaget at vi har to eksamener, en innlevering og en fremføring i løpet av 1 ½ uke. Stas.

Vi har dog hatt god tid til å beskjeftige oss med artigere ting. Som the EKKA races. EKKA er en årlig event, hvor det skjer en hel del som vi aldri helt fikk med oss, for vi ble så forvirra, MEN vi var på the races. En noe underlig, men festlig tradisjon her i Brisbane. Sku tro det var reineste 17. Mai, for makan til pønting skal man leite lenge etter! Her snakker vi hatter og hårpynt, og kjoler og dress. Og festlighetene børjar tidlig om morgenen. Så her er vi på vei til Reeces bursdagsfest kl. 9 (bortsett fra at vi var litt mye forsinket…) onsdag morgen:




Her er vi i bortimot helfigur innenfor portene til hesteveddeløpa. Oje!


Litt av området og litt av folka. FOLKSOMT!!


Her er vi vel plassert på tribunen, klare for å heie på hester!


Dette er Luis. Særdeles festlig kar. Klar med veddeløpsbong!


Vi prøvde oss riktignok bare et par ganger, men dog: Mariann og mine hester kom alltid nest sist og tredje sist. Ingen suksess, med andre ord – men selve dagen var strålende! :)


Suss på den!

Helga og Mariann sine høye hæler gikk på helsa løs, men etter et raskt bytte hjemme, var vi klare for nye eventyr på Spring Hill.
Smilet mitt er helt drøyt voldsomt på det bildet her, tror jeg er midt i et le, om det går an å si. Uansett: Marjinova, Alex, Stinjev og Kai og hurramegrundt:


Fredagen var det duket for nok en tur til Surfers Paradise, men denne gangen var det bare oss fire Kelvinators (Altså, Asbjørn, Mariann, Helga og meg, om noen skulle være i tvil. Noe jeg egentlig tipper alle er, inkludert nevnte personer, for jeg har aldri under noen omstendighet brukt det ordet før).

Det ble en del bilder fra Surfers forrige gang, så da får vi nøye oss med dette denne gangen. Sånne fugler er det for øvrig mange av. De er ganske store og av og til lusker de rundt og prøver å spise maten min når jeg sitter på en benk i byen. Da skvetter jeg. I motsetning til lokalbefolkningen.

Lørdagen var det klart for East West Soccer Tournament i regi av Study Abroad. Følgelig en masse utenlandske studenter, klare for fotballskoj i finværet.

Victoria Street Fighters forfra.


Victoria Street Fighters bakfra. Her snakker vi navn og nummer på superdraktene, for å si det sånn.


Blide jenter.


Ikke en fullt så blid Tim. Carina moser en muskelknute og finner det ganske så underholdende.


Her har gutta boys fått seg mat i matteltet man kan skimte i bakgrunnen. Hjelpe meg så sultne vi var! Pølse i brød. Hot dog. Det ordet minner meg om en gang jeg i min barndom var på bilferie med mor, far og bror og skulle ta ferja mellom Bremnes-Bruravik, og jeg ville ha min pølse i brød i kiosken ved ferjekøen. Jeg bestilte, men bygdejenta bak disken lente seg bare mot meg og spurte: ”ein hatt dog?” (hun uttalte det sånn). Jeg så på henne med undrende øyne og forstod ingenting. Hun spurte igjen, denne gangen litt kvassere: ”ein HATT dog?!” Jeg var stadig like forskrekket, men klarte på underlig vis til slutt å gjøre meg forstått. Jøje meg, avsporing. I alle fall: pølse. Godt for sultne fotballmager, får'n si.

Til tross for absolutt ingen spilling sammen før turneringen, skulle det vise seg å bli suksess for Victoria Street Fighters. Navnet kommer altså av at de fleste på laget bor nettopp der. Jeg var bare attpåklatt. Vi vant gruppespillet, og kom oss gjennom kvarten og semi’n, og så tapte vi dessverre finalen på straffekonk. På kanskje 8.straffen eller no. Den var lei, men moro var’e lell! Og jeg ble av alle ting spurt av et par karer som så på om jeg ville begynne å spille på laget deres, til og med. Kjekt. Dessuten fikk vi premie. Den var ganske fiffig, synes jeg. Jeg skjønte ikke at det greiene hun damen holdt på faktisk var en premie, jeg trodde det var en rød lapp. Det var det for så vidt òg. En silkebåndlapp hvor det står ”Second place” med gullskrift. Jada, gni det inn!


VSF (ja, vi fortjener en slik en fin forkortelse) viser stolte frem the lovely red ribbon!


Jeg var så sliten da jeg kom hjem! Var egentlig småsjuk, hadde tilbrakt ca. 11 timer ute, spilt 6 fotballkamper, og jeg hadde ca. 100 blåmerker. Helt på alvor. Jeg hadde så mange rare merker at jeg prøvde å telle. (Mye man kan ta seg til når man helst burde gjøre skolearbeid. Hvis noen trenger tips, er det bare å spørre.)

Det har vært litt sykdom på oss her i huset den siste tiden, og det er det framleis. NM i bruk av pocket tissues og slikt. Håper baseluskene flytter fra Kelvin Grove Road snart.

Det er dessuten stadig kaldt om nettene. Mariann har fremdeles ikke kjøpt noe teppe, men sverger til vannflaskene som hun fyller på med kokende varmt vann om kvelden. Vi fant henne stående på kjøkkenet her en dag, kikkende på the fire blanket som henger på veggen, i fullt begjær.

Jeg har forresten klippet meg. Eller, Dylan har. Ganske morsomt egentlig. Han er på gruppa mi i Performance skills, og kikket bort på meg en dag og sa: ”you REALLY need to cut your hair”. Frisørbransjen har vel ikke akkurat tjent grovt på min eksistens, for å si det slik, og en klipp var virkelig på tide. Bare at jeg visste at det innebar å gre det. Og da forsvinner alle flokene mine. Og det er like trist hver gang. Så nå er det suuuuuperglatt (som i at håret faller ut av hårstrikken-glatt) og litt kortere og en del mindre flisete. Slik ble det gitt:

Tja. Ser man det.

Ellers jobber vi altså hardt med å bli puggetroll. (Et fint ord jeg lærte av Torbjørn her en dag). Og å bli friske. For til helgen skal vi til Noosa! :)

Du skal halde kviledagen heilag…

I dag er det søndag. (Eller, det var søndag da jeg skrev dette, men så streika nettet, bare til opplysning, men vi later som og gjentar:) I dag er det søndag. Og den store sovedagen. Tydeligvis. I sted gikk jeg inn på rommet til Helga, og gav henne en kos. Vi endte opp med å sovne i den stillingen, med meg halvveis oppå Helga. Ganske merkelig, faktisk. Våknet etter nesten 3 timer med særs dårlig blodsirkulasjon i øret. Litt sjukt og ganske spess.

I skrivende stund ligger Mariann ved min side på gulvet. Hun sover. Og har gjort det en stund. Hun la seg ned i et øyeblikks oppgitthet og trøtthet over skolearbeidet og der slukna hun gitt. Vi har prøvd å gjøre noe fornuftig i et forsøk på å pønske ut strategier for touch football. Ting vi ikke kan en drit om. Jeg har vel kanskje aldri nevnt hvilke fag vi tar, så for å kunne hake av det på checklista: Nutrition and physical activity, Exercise and sports psychology, Physiology (skulle egentlig hatt Adapted physical activity, men det blei jaggu kansellert, og vi endte opp med å velge et fag hvor det er prøver HVER uke. Bummer.) og Performance skills. Sistnevnte er praktisk, og ganske festlig når man driver med ting som nordmenn ganske greit kan forstå, slik som fotball og basket og ting jeg har drevet med – men når fokuset først og fremst ligger på rugby og touch football, som er ultranormalt her i gården, så har vi fort et problem, merker jeg. Lenge siden jeg har sprunget rundt på en bane og følt meg fullstendig inkompetent, men sånn er det altså å være en strange foreign student – som eneste som sådan på gruppa si.


Down at the Oval! Ikke så lett å se noe kanskje, men det er altså her rugbyskillsa finner sted.

Hahaha! En liten bloggpause til fordel for litt latter bare… jeg ler fordi Asbjørn, som sitter på et rom rett borti gangen her ringte meg for å snakke med meg. Full i Magnum og lite lysten på å lette på fua. Saken er dessuten at disse kontantkortordningene forsørger en med haugevis av ekstra dollar til å ringe for. Og vi rekker ikke helt å bruke de opp før fristen (å jada, det er frist!) går ut.

I går reiste vi en gjeng på dagstur til Surfers Paradise. Det var skikkelig herlig! Første gang jeg egentlig var ute av byen, og det gjorde godt - fikk ordentlig feriefølelse!




Finfint!

Og jeg sier det bare: jeg bada! Midt i hailand (ja, uten T da vel…), bada jeg! Ikke så rent lite fornøyd, om jeg får si det selv. Fantastisk festlig var det og, maaasse bølger som drar deg både hit og dit. Og heldigvis et par stk helikopter som patruljerer frem og tebaks og sjekker at ikke haiene kommer og spiser badegjester som heter Stine.



Knallkjekk dag!


På sitt mest sjarmerende, vet jeg, midt i et forsøk på å slå hjul.


Noen fisker midt på stranda. Snodig.


Denne bilen skal jeg få spesialtransportert til Norge, slik at jeg kan råne Askers gater me’n.

Mens vi venter på buss…:








Vi busset og toget og sovet, (litt sånn trøkt oppå Helga igjen) og kom oss omsider hjem til kåken, (grusomt ord, men jeg bruker'e lell!) og gjorde oss klare til bursdag! :)



Jej har aaaldri værtit med på et oppstilt bilde før...


To stk possums i mørket som gnager på hver sin is.


Marthe prøver luer på 7 eleven. Tips til Noreg.


Så kom vi omsider hjem, og frøken trøtt slukna momentant. I min seng.

Komedie og tragedie – vips!

Opp og ned og om hverandre! Slik er det. Komedie og tragedie er trofaste følgesvenner, enten man vil eller ei. Jeg er i ferd med å forelske meg sånn halvveis i Ben Harper, og er sjeleglad for god musikk, og tenkte ellers at mitt bloggbidrag denne gangen får bestå av et lass bilder fra ulike ting i Brisbane:


En del av campus på Kelvin Grove.


Helga og jeg på campus på Gardens Point. Jeg har navnelapp på lua. Jeg synes det er fint. Jeg synes også det er fint og sjarmerende med mat i munn. Så er det avklart.



Ut og spise da resten av folkehelsegjengen ankom byen.


Mariann og jeg måtte som vanlig leke litt med utstillingsdokka. En noe sær hobby kanskje, men dog trivelig.


Welcome to Brisbane partæj. Marte, meg og billettene.


Fantastisk fine jenter!!


Her var også en veldig fin jente! Og en himla god is!



Jeg tror på alvor at Magnum-industrien (bra ord) merker at vi har kommet og vil merke når vi drar. Fra lørdag til søndag spiste jeg 4 og en halv. Helga orka ikke resten av sin. Dumt for meg. Jeg spiser vel i gjennomsnitt 5 i uka ca, og syntes igrunn at helgens affære var heftig - helt til jeg kom til i dag, hvor det har vært fullstendig isavtaking og jeg har slukt 5 stk (ja, fem.) iløpet av kvelden...



Man blir veldig tøff når man spiser Magnum. Nemlig.

Det skal dessuten nevnes at vi har fått vaskehjelp! Vi skjønte ingenting da vi plutselig våkna her en dag av en støvsuger (ikke hver dag det, med andre ord). Mariann spratt ut i gangen, og så til sin forskrekkelse – og sin glede – at der lå (!) det en mann og støvsugde, som altså viser seg å være vår vaskehjelp. Sprøtt. Men kjekt for oss:)

Jeg har for øvrig glemt å nevne at vi bor intet mindre enn 5 meter fra en 6 field freeway. Enda godt vi glemte å ta det med i betraktningen da vi fant bopæl. Jeg har bodd ved vei hele livet ca. Med dette tar kaka.

1,2,3, strike a pose:

Vi bor i Kelvin Grove suburben, og altså ikke på West End. Det synes vårt ekstremt supersosiale dyr Helga er dumt, for det er det de fleste bor visstnok. Men vi har vært på festligheter der, og da har jeg hentet opp igjen gamle kunster fra folkehøgskolen (Tore, kjære!) , og viser gladelig hvordan man signaliserer at we’re talking west side… (ja, se over!) Eller så kan du kalle meg Stine ”Westpac” Muri, av finansielle årsaker. Et av de bedre kallenavnene jeg har pådratt meg her nede. Stine ”tekstmelding” Muri, henger også igjen, ellers er Helga en flittig bidrager med nye raritetsnavn…

Sånn ser det ut når Helga har redd opp sengen sin(FNIS!):





Vi er ganske koselige, synes vi.


Dette er på vei til skolen for en uke siden. Mariann til venstre, Kenny til høyre. Det var så kaldt. Dere bare aner ikke. Vi snakket ikke om annet fra vi stod opp. Hutrende krøp vi frem fra rommene våre, og lagde havregrøten vår fortere enn svint for å prøve å få litt varme i oss. Hjelpe meg. Australia er ingen lek på vinterstid, ikke for sånne som har med mest sommerklær og ikke har dyne ivaffal. (Og ja, australierne synes det er steinkaldt de òg!)


Som De kan sjå, så kommer det seg utover dagen, altså…:) Sånn ser det ut når Mariann sitter på campus og nyter vann fra sin medbrakte vannflaske, som hun insisterer på å ha i den derre tøyposen, sånn at hun mer eller mindre ber om at folk skal mistenke henne for å konsumere andre ting enn vatn… (mener vi ivaffal.)


Dette er fra en dag jeg var på utflukt i Brisbane på kvelden. Fantastisk fint her på kveldstid, må sies.

Da titter dessuten possumsene frem. Og denne dagen traff jeg en (eller ganske mange) som var mye søtere enn den forrige. Hyggelig var’n òg:




Basket er en glede. Virkelig.



Benedicte, Mariann og meg på en av de utrolig mange sosiale happeningene. Vi danser ballett, om det skulle være noen tvil eller undrende øyne med tanke på håndstillinga.

Ellers er det hardt å venne seg til klorvann fra springen, og jeg går stadig til innkjøp av altfor mye vann i butikken. Mariann derimot verken kjøper vann eller drikker vann fra springen, men spiser vannmelon i stedet, og synes jeg drikker som en okse.

Ellers driver vi med både littavkvart av dagligdagse sysler her i Kelvin Grove Road. Kjekke ting som f.eks. å springe en tur bort mot Coles (matbutikken) med Helga, hvor vi endte opp med å bruke like lang tid på se på kjeks i butikken, som på å jogge. Fine greier.

I kveld, som så mange andre kvelder, har vi brukt mest tid på å kikke i alle skap, det være seg kjøleskap eller mer tempererte varianter, etter mat. Umettelige. Og så lo vi av sveisen til Helga sånn innimellom når vi ikke var for opptatt med å spise – hun fikk ikke sove og stod opp for å spise med oss. (Beklager, dårlig med bilde, sensur.) Vi blir meget lystige av mat i magen, og trives aller best når magesekken er fullere enn fullest. Det har blitt bevist gang på gang i løpet av turen og oppholdet. Litt sånn at jeg tror enkelte restauranter som har huset oss har begynt å lure på hva som er galt med oss, når de ser og hører forskjellen på oss før og etter måltidet.
Jeg kunne bidratt med DEN smørbrødlista med oversikt over merkelig matinntak, men så er jo ikke intensjonen å kjede (eller forferde) dere i hjel heller. Men man kan jo nevne eksempler som dagens inntak av 3 middager, hvorav en var på McDonalds, og de nevnte 5 Magnumene som jeg tenkte at jeg kunne kjøpe for å feire Pappa’n min sin bursdag på egenhånd, siden jeg ikke er i moderlandet. Hipp hurra for verdens beste Pappa!!! I love you!! :)

Brisbane har morsomme fugler. De lager uvante og eksotiske lyder, og det er ekstra morsomt de gangene det høres ut som at de choker midt oppi all skrålinga, hvor ufint det enn kan høres ut å si det.

Heia Vålerenga mot Liverpool i kveld!!!

Til slutt, nok en gang; Magnummm:

Team Magnum.

Og helt til slutt, for å føye til et alvorsord:
"Den der tager spøg kun for spøg, og alvor kun alvorligt, han har forstået begge ting meget dårligt". («Gruk»,Piet Hein).

Word from the westside.