Eager beaver

Yo!

Jaggu er det travle tider i disse dager. Vi har nettopp oppdaget at vi har to eksamener, en innlevering og en fremføring i løpet av 1 ½ uke. Stas.

Vi har dog hatt god tid til å beskjeftige oss med artigere ting. Som the EKKA races. EKKA er en årlig event, hvor det skjer en hel del som vi aldri helt fikk med oss, for vi ble så forvirra, MEN vi var på the races. En noe underlig, men festlig tradisjon her i Brisbane. Sku tro det var reineste 17. Mai, for makan til pønting skal man leite lenge etter! Her snakker vi hatter og hårpynt, og kjoler og dress. Og festlighetene børjar tidlig om morgenen. Så her er vi på vei til Reeces bursdagsfest kl. 9 (bortsett fra at vi var litt mye forsinket…) onsdag morgen:




Her er vi i bortimot helfigur innenfor portene til hesteveddeløpa. Oje!


Litt av området og litt av folka. FOLKSOMT!!


Her er vi vel plassert på tribunen, klare for å heie på hester!


Dette er Luis. Særdeles festlig kar. Klar med veddeløpsbong!


Vi prøvde oss riktignok bare et par ganger, men dog: Mariann og mine hester kom alltid nest sist og tredje sist. Ingen suksess, med andre ord – men selve dagen var strålende! :)


Suss på den!

Helga og Mariann sine høye hæler gikk på helsa løs, men etter et raskt bytte hjemme, var vi klare for nye eventyr på Spring Hill.
Smilet mitt er helt drøyt voldsomt på det bildet her, tror jeg er midt i et le, om det går an å si. Uansett: Marjinova, Alex, Stinjev og Kai og hurramegrundt:


Fredagen var det duket for nok en tur til Surfers Paradise, men denne gangen var det bare oss fire Kelvinators (Altså, Asbjørn, Mariann, Helga og meg, om noen skulle være i tvil. Noe jeg egentlig tipper alle er, inkludert nevnte personer, for jeg har aldri under noen omstendighet brukt det ordet før).

Det ble en del bilder fra Surfers forrige gang, så da får vi nøye oss med dette denne gangen. Sånne fugler er det for øvrig mange av. De er ganske store og av og til lusker de rundt og prøver å spise maten min når jeg sitter på en benk i byen. Da skvetter jeg. I motsetning til lokalbefolkningen.

Lørdagen var det klart for East West Soccer Tournament i regi av Study Abroad. Følgelig en masse utenlandske studenter, klare for fotballskoj i finværet.

Victoria Street Fighters forfra.


Victoria Street Fighters bakfra. Her snakker vi navn og nummer på superdraktene, for å si det sånn.


Blide jenter.


Ikke en fullt så blid Tim. Carina moser en muskelknute og finner det ganske så underholdende.


Her har gutta boys fått seg mat i matteltet man kan skimte i bakgrunnen. Hjelpe meg så sultne vi var! Pølse i brød. Hot dog. Det ordet minner meg om en gang jeg i min barndom var på bilferie med mor, far og bror og skulle ta ferja mellom Bremnes-Bruravik, og jeg ville ha min pølse i brød i kiosken ved ferjekøen. Jeg bestilte, men bygdejenta bak disken lente seg bare mot meg og spurte: ”ein hatt dog?” (hun uttalte det sånn). Jeg så på henne med undrende øyne og forstod ingenting. Hun spurte igjen, denne gangen litt kvassere: ”ein HATT dog?!” Jeg var stadig like forskrekket, men klarte på underlig vis til slutt å gjøre meg forstått. Jøje meg, avsporing. I alle fall: pølse. Godt for sultne fotballmager, får'n si.

Til tross for absolutt ingen spilling sammen før turneringen, skulle det vise seg å bli suksess for Victoria Street Fighters. Navnet kommer altså av at de fleste på laget bor nettopp der. Jeg var bare attpåklatt. Vi vant gruppespillet, og kom oss gjennom kvarten og semi’n, og så tapte vi dessverre finalen på straffekonk. På kanskje 8.straffen eller no. Den var lei, men moro var’e lell! Og jeg ble av alle ting spurt av et par karer som så på om jeg ville begynne å spille på laget deres, til og med. Kjekt. Dessuten fikk vi premie. Den var ganske fiffig, synes jeg. Jeg skjønte ikke at det greiene hun damen holdt på faktisk var en premie, jeg trodde det var en rød lapp. Det var det for så vidt òg. En silkebåndlapp hvor det står ”Second place” med gullskrift. Jada, gni det inn!


VSF (ja, vi fortjener en slik en fin forkortelse) viser stolte frem the lovely red ribbon!


Jeg var så sliten da jeg kom hjem! Var egentlig småsjuk, hadde tilbrakt ca. 11 timer ute, spilt 6 fotballkamper, og jeg hadde ca. 100 blåmerker. Helt på alvor. Jeg hadde så mange rare merker at jeg prøvde å telle. (Mye man kan ta seg til når man helst burde gjøre skolearbeid. Hvis noen trenger tips, er det bare å spørre.)

Det har vært litt sykdom på oss her i huset den siste tiden, og det er det framleis. NM i bruk av pocket tissues og slikt. Håper baseluskene flytter fra Kelvin Grove Road snart.

Det er dessuten stadig kaldt om nettene. Mariann har fremdeles ikke kjøpt noe teppe, men sverger til vannflaskene som hun fyller på med kokende varmt vann om kvelden. Vi fant henne stående på kjøkkenet her en dag, kikkende på the fire blanket som henger på veggen, i fullt begjær.

Jeg har forresten klippet meg. Eller, Dylan har. Ganske morsomt egentlig. Han er på gruppa mi i Performance skills, og kikket bort på meg en dag og sa: ”you REALLY need to cut your hair”. Frisørbransjen har vel ikke akkurat tjent grovt på min eksistens, for å si det slik, og en klipp var virkelig på tide. Bare at jeg visste at det innebar å gre det. Og da forsvinner alle flokene mine. Og det er like trist hver gang. Så nå er det suuuuuperglatt (som i at håret faller ut av hårstrikken-glatt) og litt kortere og en del mindre flisete. Slik ble det gitt:

Tja. Ser man det.

Ellers jobber vi altså hardt med å bli puggetroll. (Et fint ord jeg lærte av Torbjørn her en dag). Og å bli friske. For til helgen skal vi til Noosa! :)