Skal vi være dus?

Værsågod! En blogg med saftig delay pga manglende nett hjemme. (Argh!)

På torsdag kveld havna vi i et heftig dilemma. Han ene vi bor med (dere kan jo gjette hvem…), spurte oss plutselig om vi var ledige, og vi hadde ingenting vi skulle gjøre akkurat der og da – som resulterte i at han mer eller mindre bestemte at da skulle vi være med ham. Ingen av oss ville, men alle følte vi måtte. Rett og slett. Unntatt Helga, som kom seg glatt ut av det siden hun måtte pakke til turen hun reiste på i helgen. Hun hadde nå klart å komme seg glatt ut av det uansett da, skal sies, så det er nå greit. Jeg stod og vurderte hardt om jeg skulle ansette meg selv som pakkehjelp for Helga, men det ville ha vært dårlig gjort overfor de andre, så da var det bare å gå og sette seg i bilen med Asbjørn og Mariann. Og i det vi rygga ut av garasjen, hvilken sang TROR dere han satte på? Joda, ”Boten Anna”. Og vi snakkker ikke én gang. Han spilte den OM og OM igjen minst 6 ganger, annenhver gang i svensk og internasjonal versjon. Noe som ikke blir mindre morsomt av at han er iransk. Jeg hadde så mye latter inni meg som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, så det resulterte i at jeg lo høylytt av ting de andre sa som egentlig ikke var noe å le av, bare for å lette litt på trykket. Guri.

Vi lurte veeeldig på hvor vi i alle dager kom til å havne, men kom oss til slutt trygt frem til et sånt turist-utsikts-sted som jeg aldri fikk rede på hva het. Uansett, så var det jo veldig hyggelig av godeste å ta oss med dit. Det var veldig fint, og så ca slik ut, bare mye finere:



Begynner å bli en del av denne typen bilder, føler jeg…

Mens vi var her, så sa Mariann og jeg på tull at vi bare skulle ha et lite romantic moment, og sprang av gårde for oss selv, skuet utover utsikten med en god kos attåt og slikt, som resulterte i at en gjeng turister trodde vi var lesbiske og flira av oppførselen vår. Så flira vi litt selv òg, og gikk tebaks til Asbjørn og fortalte, og det vekket nysgjerrigheten til ”Bjarne” (dekknavn på vårt sambo) så da forklarte vi hva som hadde skjedd, og han sa følgende, med en alvorlig og liksom forståelsesfull undertone: ”you know, like my mother always told me: whatever makes you happy” og et eller annet om at livet er fort kort til ditt og datt. Mariann og jeg kikka på hverandre og tenkte ”æh..?!?!” Han forstod tydeligvis ikke, men vi fant ut at det var nå egentlig like greit, sånn alt i alt. Så Mariann + Stine = sant, hvis noen spør.

Så satte vi oss i bilen igjen, og vår sjåfør sa at han også kunne være romantisk (nok en gang et ”æh-hva skjer-nå”-øyeblikk), og satte på intet ringere enn ”My heart will go on” – i coverversjon, selvfølgelig. Etterfulgt av et drøss Titanic-sanger i sånn halvveis midi-versjon (halvt krise, for de som ikke forstår), og godeste ”My heart will go on” ommatt og ommatt og ommatt…

Neste stopp var den kunstige stranda i Brisbane.



Der var det veldig fint, og vi kunne nok en gang leke livvakter, slik vi gjorde i LA (bilde av det kommer senere).

Vi fikk dessuten vårt første møte med en pungrotte, som var mindre søt enn hva jeg hadde håpet på:



Enden av visa var i alle fall at vi var glad for at vi ble med på tur. Fikk oss litt sightseeing, mye dritbra musikk obviously og en god latter.

Helgen endte opp med to filmkvelder og max lax. Planen var Brisbane festivalen, men etter diverse trening og bytur, så ble det jaggu kveldshenging på Stine sitt rom i stedet. Lørdag var det dessuten spisedag og etegilde for disse to diett-eterne:




(…mens jeg derimot kan spise hva jeg vil når jeg vil, moahahah…)




Den mest velkjente posituren på alle fire. Vi spiser. Ofte.
(Girlsa kylte f.eks. nedpå 1200 g kjøttdeig til tacoen her om dagen. Nam:)


Annen info?

I love ullteppe. Og lue da. Du kan kanskje sitte der i din varme et-eller-annet hjemme i Noregs land og stusse over at jeg har gått til innkjøp av den slags equipment, men her i Australien er det stadig vinter og svinekaldt om nettene, nemlig. Mariann og jeg campa sammen i helgen, bare for å holde varmen. Mariann er toppen, la det bare være sagt, men ullteppe er så undervurdert at det ikke kan sies høyt nok. Ullteppe bør være fast inventar i ethvert hus, det mener jeg av hele mitt hjerte.

Mandag trodde vi var første skoledag, og møtte opp klare som egg, men den gang ei, tydeligvis– tirsdag derimot var det nye muligheter, og vi har officially attended our first lecture at Queensland University of Technology.

Har vært særdeles tankefull den siste tiden, så gleder meg til å komme ordentlig i gang med både skole, trening og slikt sosialt. Vekk med ustabilitet og komplett tankemodus, og hei nye, gøye rutiner!